Det er med stor sorg jeg nå skriver her at Mina er død. Vi ble til slutt nødt til å ta den vanskelige avgjørelsen om at hun måtte avlives på grunn av større og større angstproblemer som førte til at hun ikke lenger klarte å være den store, gode og snille hunden hun var.
Mina har alltid vært ei helt spesiell berner-jente, og vi forstod fra første dag hun kom hit at det da ville bli ”liv i leiren”. Men gud så god og kosete hun var også! Ingen kunne ligge og kose og gi klemmer slik som henne.
Etter hvert som Mina vokste til ble hun plaget med mange infeksjoner, både i huden og livmorbetennelser – alltid i forbindelse med løpetider. Hun var dessuten svært hormonelt i ubalanse, noe som påvirket hennes ve og vel i stor grad i perioder. Vi bestemte oss derfor for å fjerne livmora hennes like før hun ble tre år i håp om å kunne hindre eller minske de ulike problemene. Mina var på denne tiden veldig sensitiv for all form for stimuli, positiv eller negativ, og visste ikke hvordan hun selv skulle beherske seg og ble ekstremt ivrig (ikke aggressiv) i mange ulike situasjoner. Våre forsøk på å avlede eller hjelpe henne til å bryte situasjonen førte bare til ennå sterkere reaksjon fra henne.
Vi har forsøkt mye for å kunne gjøre hverdagen lettere for Mina. Blant annet møtte hele familien med Mina Gry Løvberg fra Manimal Atferdssenter i håp om å kunne forstå situasjonen bedre. Hun konkluderte med at Mina led av angst og dermed hadde stort behov for oppmerksomhet fra oss for å kunne føle seg trygg. Angsten var umulig for oss å jobbe med til tross for gode forsøk, og utover høsten forverret Minas tilstand seg betraktelig, og hun var ikke lenger i stand til å nyte livet som hund. Selv dagligdagse ting som for eksempel vind ble skummelt, og hun klarte ikke å slappe av inne i huset heller. De siste ukene var det flere netter hvor Mina satt oppå oss i senga og peste natten igjennom. Hun var svært sliten og vi kunne se på blikket hennes at hun ikke lenger hadde det godt. Hun fremsto som uten kontroll i flere og flere situasjoner. Og et par hendelser i den siste tiden hvor hun bet etter Margrethe, som alltid har vært hennes beste venn, førte til den tunge avgjørelsen av hensyn både til Mina og ungenes sikkerhet.
Midt i alt det vanskelige for Mina hadde hun likevel fortsatt stunder hvor hun var like god og kosete som hun alltid har vært, og det er dette vi savner så sårt nå. Heldigvis har vi Cera som vi kan kose oss videre sammen med, og håper vi får ha henne hos oss ennå i mange år fremover.
Kjære gode, snille og kosete Mina-mora vår – vi var så utrolig glad i deg og savner deg masse. Du har tatt en plass i hjertene våre og vil bo der for alltid. Jeg velger å tro at vi en dag skal sees igjen. Sov godt lille venn.
Vår Vilhelmina av Hiselfoss 
